Det har i det norske samfunn utviklet seg en viss sunn skepsis med hensyn til hva folk ønsker å gi av sine penger til. Vi som arbeider i Impande får i noen sammenhenger spørsmål om vårt syn på ulike andre organisasjoner. I slike tilfeller forsøker vi å belyse at en liten organisasjon med sterk lokal forankring blant annet gir muligheter til å følge pengene hele veien. Det utgjør en trygghet for giverne. Større organisasjoner arbeider på andre måter med mer generelle innsamlingsmål. Vi har tro på vår egenart som en liten grasrotorganisasjon og de arbeidsformer som ligger i denne benevnelsen.

Navnet Impande betyr grasrot på Zulu. Dette navnet innebærer flere store forpliktelser: Vi skal nå fram til de målgrupper som befinner seg nederst på både den sosiale og økonomiske rangstigen. Dessuten prioritere bruk av midler slik at det blir mest mulig utvikling for hver krone, på kort og lang sikt.

Hva er realiteter i bistandsarbeid og hva gjør vi for å håndtere disse problemstillingene

Det er en realitet at bistandsorganisasjoner strever med å få til både grasrotdelaktighet og lokal bemyndigelse. Her er noen forklaringer:

    1. Sosial og systemisk urett har dype røtter. Lokal kunnskap vil følgelig ikke bli helt ut forstått av folk utenfra. Derfor har vi i Impande vektlagt å samarbeide med de lokale tradisjonelle ledere (høvdinger) og deres strukturer i områdene vi arbeider. Lokale ledere har fungert i Sør-Afrika i flere århundrer. I løpet av de siste 15 årene har de ytterligere styrket sin tillit blant de fattige. Samtidig har tilliten til de offentlige myndigheter sunket drastisk.

      Når Impande starter opp et lokalt prosjekt samler høvdingens medarbeidere, kalt indunaer, den lokale befolkningen. Det informeres om planer og man klargjør forventninger og oppgaver. Før møtene har Impande kartlagt behov i lokalsamfunnet, og ofte har disse lokalsamfunnene bedt om hjelp fra Impande. Det blir alltid demokratisk valgt og utviklet lokale grasrotbaserte styrer for prosjektene. Styrene tar eierskap, beskytter og tar vare på det som det investeres i på bygg- og anleggssiden. De trenes opp til styrearbeid, ledelse og utøvelse av myndighet.

    2. Grasrota er en slags sosial fabrikk i samfunnet. I fattige samfunn er det ofte et langt historisk bakteppe av uløste konflikter, gamle familiefeider, misunnelser og rykter. Alt dette er nesten umulig å få tak i, langt mindre håndtere, for folk som kommer utenfra. Som grasrotorganisasjon må man derfor ha svært lokale representanter i håndteringen av den «sosiale fabrikken» og de mange nettverk som finnes på kryss og tvers. Impande har selv et nettverk av betalte sosialarbeidere og frivillige medarbeidere som har kjennskap til slike lokale forhold. De kjenner også de gode metoder for konflikthåndtering innad i de lokale tradisjonelle lederes geografiske områder, metoder som er utviklet gjennom generasjoner.
    3. Mindre enn 2% av humanitær bistand går ifølge Stephen O’Brien, leder for FNs humanitære enheter, til lokale grasrot organisasjoner. World Disaster Report opererer med enda lavere prosentandel. Når denne andelen er såpass begrenset, er det desto viktigere å følge de økonomiske midler og bruk av dem helt fram til sluttbruker. Impande kan vise til at mer enn 95% av innsamlede midler har nådd frem til de lokale målene. I tillegg går Impande jevnlig gjennom sine rutiner, følger opp budsjetter og foretar besøk til de stedene investeringen er gjennomført. Innsamlingskontrollen gir oss klarhet i hvordan vi bruker midler her hjemme, mens ute må vi følge opp på ulike andre måter.
    4. Det er en kjent sak at jo større en organisasjon er, desto mere ressurser brukes til å drifte egen eksistens. Små grasrotorganisasjoner er vanligvis mer fleksible og har ofte bedre kjennskap og forutsetninger til å mobilisere både frivillige og ansatte lokalt. Bistandsorganisasjoner med store andeler av offentlig støtte sliter naturligvis med å kommunisere at mindre bidrag betyr noe. Dette er naturlig i de tilfeller den samme organisasjonen neste dag får tildelt titall- eller hundretall millioner i støtte fra staten.
    5. Bygging av institusjoner som for kortere eller lengre tid blir stående ubrukt kalles i Afrika «hvite elefanter». Hvordan unngå å bygge slike bygg, som i flere tilfeller tiltrekker seg vandalisme? Når Impande går inn i utviklingen av lokale grasrotprogram, leter vi opp folk, oftest kvinner, som har vist utholdenhet i arbeidet sitt. Vi har en rekke eksempler på kvinner som nesten uten betaling har drevet lokale «barnehager» under svært fattigslige forhold i 10 til 20 år. Når nettopp slike utholdende personer på grasrota får den støtte og hjelp de trenger for å gi barn en rettferdig start i livet, heier hele lokalsamfunnet på dem. Dette er det motsatte av hva mange «hvite idealister» har opplevd når de har kommet på gjenvisitt til den institusjonen de bygget og forlot, og som de etter en stund fant vandalisert. Misunnelse som aktiverer ødeleggelse av bygg, anlegg og midler er et stort problem i fattige befolkningsgrupper. Men her det noen nøkler man må kjenne til i den «lokale fabrikk» for å unngå slike tilstander.

Når du vurderer hvilken organisasjon du skal gi økonomisk støtte til er det nyttig å vite at en liten organisasjon ikke nødvendigvis betyr ubetydelig organisasjon. I grasrotarbeid har sannheten i denne setningen blitt bekreftet mange ganger i de 15 år jeg har arbeidet i utviklingen av Impande!

Jeg ønsker med dette alle Impandes venner og lesere av nyhetsbrevene en riktig god jul og takker for all verdifull støtte både økonomisk og på andre måter.

Din støtte og ditt bidrag gjør en forskjell i mange barn og unges liv!

Hilsen
Rolf Olsen
Styreleder i Impande Foundation